Generelt bestemmer den tekniske logikken til drivstofftilbakemeldingskontrollsystemet at oksygensensoren er nær forbrenningskammeret, og jo høyere nøyaktigheten til drivstoffkontrollen er, som hovedsakelig bestemmes av egenskapene til eksosluftstrømmen, for eksempel gasshastigheten, lengden på kanalen (gassen er for etterslep momentant) og responstiden til sensoren osv. Mange produsenter installerer en oksygensensor under hver eksosmanifold på hver sylinder, slik at den kan avgjøre hvilken sylinder som har et problem, som eliminerer muligheten for diagnosefeil, og reduserer i mange tilfeller diagnosetiden ved å eliminere minst halvparten av de potensielt problematiske sylindrene. En vanlig katalysator med en dobbel oksygensensor og et drivstofftilbakemeldingskontrollsystem som normalt kontrollerer drivstoffdistribusjonssystemet kan sikre den sikreste konverteringen av skadelige eksoskomponenter til relativt ufarlig karbonoksid og vanndamp. Katalysatoren vil imidlertid bli skadet på grunn av overoppheting (på grunn av dårlig tenning, etc.), noe som vil føre til reduksjon av katalysatoroverflaten og sintring av åpningsmetall, som begge vil skade katalysatoren permanent.

Når katalysatoren svikter, kan vi vite at teknikere er svært viktige for å reparere miljøet og eksosanlegget.

Utseendet til OBD-II-diagnosesystemet gjør det innebygde overvåkingssystemet og OBD-II-overvåkingssystemet for miljø og katalysator nøyaktige deteksjonsmidler i henhold til oksidasjonsegenskapene til gode eller dårlige katalysatorer. Ved stabil drift bør signalfluktuasjonen til en god oksygensensor (varm) bak katalysatoren være mye mindre enn for en hvilken som helst oksygensensor foran katalysatoren, fordi den normalt fungerende katalysatoren bruker oksidasjonskapasitet ved omdannelse av hydrokarboner og karbonmonoksid, som reduserer signalfluktuasjonen til post-oksygensensoren.